En Ramme for Nostalgi

En ramme for nostalgi

En mann ruller et slitt piano inn på scenen, setter seg og spiller. En kvinne kommer inn og prøver, gjennom subtile bevegelser, å fange oppmerksomheten hans. Dette lykkes hun ikke med, og følgene blir fatale.

Premiere: Rådstua Teaterhus 15. oktober 2009.
Spilledatoer: 15., 16. og 17. oktober 2009. Vist under Barents Dansefestival, Hammerfest 13. og 14. november 2010 og for Danselinjen v. Kongsbakken v.g.s. 12. november 2010.

Hun begynner å demontere pianoet, danser det rett og slett sønder og sammen. Tangentene skyves ut, plater taes bort og til slutt også mekanikken og dermed musikken. Pianoet er ribbet, det er bare rammen igjen. Pianisten må finne nye måter å spille på…

Tre generasjoner, fire mennesker, video, dans og piano er ingredisensen i denne forestillingen som strekker seg bakover og fremover til samme tid. Vi møter en eldre kvinne som aldri fikk bli danser og en ung gutt med alle muligheter foran seg. Live på scenen to yngre middelaldrende, som valgte å profesjonalisere seg i sine uttrykk; dans og piano. Nå står de midt i livet. Hva står på spill? Og hvordan finne det genuine uttrykk?

Fortellingene smyger seg inn og ut av hverandre og grensene mellom de fire karakterene blir utydelige. Den eldre damen som danser igjen etter 50 år, forteller hun samme historie som den yngre kvinnen på scenen? Hvilke tyve år av et menneskes liv er de viktigste? Og hvordan kan man gjøre om på fortiden…?

  • Grensesprengende Liv Hanne Haugen har brukt sin kloke fantasi til å skape noe annerledes som jeg ikke har sett på en scene tidligere. Selv et piano som bokstavelig talt blir plukket i filler kan gi fra seg musikk som samspiller med en dans som har en enorm spennvidde – fra det følsomme som vil sprenge seg ut av tvangstrøyen, til det ville og vakre som er en hyllest til friheten.

    Bladet Nordlys Terningkast 5

  • Haugen fyller Rammene Liv Hanne Haugen opptrer med stor autoritet, har ei utstråling på scenen som alle kan misunne henne, og hun skaper en fin dynamikk gjennom forestillinga som har god plass til både poesi og ekspressiv energi. Frederik Croene og Liv Hanne Haugen skaper sammen musikk og dans som fungerer som en tett og intens enhet som står fjellstøtt.

    iTromsø Terningkast 5

Info

Ide/Konsept: Liv Hanne Haugen Frederik Croene
Koreografi og dans: Liv Hanne Haugen og Louretta Pape (video)
Komposisjon og piano: Frederik Croene og Jérôme Pringiers (video)
Video: Edurne Rubio
Kunstnerisk Veiledning: Anne Katrine Haugen og Lilia Mestre
Installasjon/Lysdesign: Lawrence Malstaf
Kostyme assistanse: Lene Åsberg
Produksjon: Haugen Produksjoner
Lengde: 55min.
Målgruppe: Ungdom og voksne
Antall forestillinger: 6
Antall publikum: 363

Støttet av: Norsk Kulturråd, Tromsø Kommune, Fond for Utøvende Kunstnere
Produsentstøtte 2010; Dansearena Nord

Noen tanker

av Elin Danielsen, scenekunstner/dansestudent v UIT/Sidsel Pape, 17 okt. 2009

Danser/koreograf Liv Hanne Haugen er en bemerkelsesverdig dansekunstner som lager bemerkelsesverdige forestillinger. Forestillinga En ramme for Nostalgi er ikke noe unntak. Fra vàre, prøvende bevegelser utforsker hun kroppens akse og rommets retning i større og større grad. Scenen der hun danser av seg den hvite blusen, som om den var en trygg tvangstrøye, er både ekkel og morsom. Her viser Liv Hanne Haugen sitt komiske talent, som jeg husker fra forestillinga Lag (2006). Nydelig er også scenen der hun nesten slukes av den hvite installasjonen; her tør ensemblet å la scenebildet hvile lenge, uten annen bevegelse enn fra installasjonens lette, hvite stoff.

Videokunstner Edurne Rubios verk er en slags dokumentarisk kortfilm med nærbilder av den gamle kvinnen. Hun gir oss et nesten privat innsyn i den gamle kvinnens sinn; hennes ulevde muligheter og lengsler. Vi leser både kjærlighet, glede og sorg i den gamle skikkelsen, i øynene og bevegelsene hennes. Måten kameraet fanger den gamle, og Liv Hanne Haugens sceniske energi, binder de to kvinnene sammen.

Mange av bevegelesene hentes fra videobildet. Filmen av den eldre, dansende kvinnen kryssklippes inn i koreografien, og hennes vakre, banale og gest-aktige bevegelser linkes rørende opp til danseren på scenegulvet. Fortid og nåtid flettes sammen, rives fra hverandre, flettes sammen igjen, og vi får et glimt av verdensveven som vi alle tilhører.

Her er det den eldre kvinnen på videoen som beveger meg mest; hennes gamle kropp gir de klisjèaktige bevegelsene en kvalitet som rører meg dypt.

Liv Hanne Haugen har et improvisatorisk, utforskende uttrykk som utover i forestillinga gjør seg mer og mer gjeldene. Når hun frigjør seg, makter hun med sin utrolige tilstedeværelse å gi forstillinga en nerve som setter seg fysisk i tilskuerens kropp. Hun danser med hele instrumentet sitt; kroppen, blikket, stemmen, og lar hvert element leke med alt fra forsiktige til groteske og eksplosive former. Hun er like mye skuespiller, performer, som danser.

Det er deilig og befriende å se at dans også er dette! Dans som utfordrer publikum, som lever inni oss også i etterkant, som får oss til å reflektere underbevisst. 3 forestillinger er altfor lite; Liv Hanne og kompani må spiller mer!