Jeg kjente søstrene Haugen, ble med på reisen et stykke før jeg takket av. Jeg sto igjen på toppen av bakken de skled utfor i vill fart. De ville, ville alt og slapp seg utfor med lys i øynene, rått konkurrerende med hverandre, mot verden. De kalte på meg utenfor vinduet mitt, midt på natta, ville ha meg ut, men det var for sent. Slik var de; våkne til alle døgnets tider, kobla på et annet vis enn oss som ikke har vokst opp på tross av snøstorm i motbakke. I dødsforakt viftet de med hvite tørklær under virvlende nordlys.

Søstrene Haugen skaper dans av lidenskapen de har ladet opp under det polare lavtrykk, det nådeløse fiskerlivet, den brente jords taktikk: Heftig, lystig og målbevisst. De beveger seg vertikalt, rykkende raskt, opp og ned mellom gulv og tak, fra nord til syd og tilbake. De dukker opp til de underligste tider, befinner seg overalt og behersker det hele, by og land, frihet og tvang.

Jeg så dem sammen i ”Søstre” på Riksteaterets scene i 2004, en av 180 forestillinger på turné land og strand. L. O. Haugen i Finnmarken karakteriserte den bokstavelige familieforestillingen: ”Stemningen er satt, og danserne [ ] åpner sin del av forestillingen med et slående bilde: De fletter det lange håret sitt sammen til et smertefullt bånd mellom dem.”

Haugen og Haugen er som i ”Søstre” bundet sammen til skalpen. De vet det og velger det, ufattelig for utenforstående. Åpenbart gjør de det beste ut av bindingen med sitt ustoppelige ”Haugen Produksjoner” og en stadig stigende dansekunst, løftet opp etter håret.

Sidsel Pape
2012-01-13