Hva kan man lage av et lag bestående av en tegner, en sanger, og en danser på kontinuerlig søken etter nye lag i seg selv? Og hvordan kan man utnytte dette laget slik at det kan trenge igjennom egne og andres illusjoner, hvertfall sånn innimellom?
Utgangspunktet for denne forestillingen er det mangetydige begrepet ’lag’, samt å finne møtepunkter mellom dans, tegning og sang.
Forestillingen begynner med en videosnutt hvor de tre scenekunstnerne tar begrepet bokstavelig og lager en flerlags-sandwich av eiendelene sine og seg selv. Så begynner illusjonene å løse seg opp, nye lag dukker frem; en nyfiken frøken, en pædda pornostjerne, og insisterende sang; I’m still standing… Tegningen danser til sangen, sangen tegner dansen og til slutt oppløses grensene for uttrykk. Form og karakterer transformeres til ett lag mot siste illusjon; ett hvitt stort stykke hengende papir. Da også dette klippes i stykker, trer en syngende blomsterkvinne frem. Bak henne igjen, en urgammel skikkelse som er lei av å vente, glad for endelig å få være med på laget…
INFO
Ide, koreografi og dans: Liv Hanne Haugen
Tegning, scenografi og utføring: Anniken Romuld
Musikk og sang: Anja Kowalski
Dramaturgi: Marit Solbu
Videoredigering: Kaja Leijon
Lys: Øystein Heitmann
Produksjon: Haugen Produksjoner
Lengde: 60 min.
Målgruppe: Ungdom og voksne
Språk: norsk og engelsk
Antall forestillinger: 8
Antall publikum: 500
Premiere: Tromsø Kulturhus 19 oktober 2006 på Verkstedet, Tromsø Kulturhus, 19-21 oktober 2006.
Publikum: 190 stk. Assitej festivalen, Kristiansand 25, 26 oktober 2006, publikum: 150 stk.
Bains::Connective, Brussel Belgia, 26,27 januar 2007, publikum: 84 stk. Markedet i Sandefjord, 8 juni 2007, publikum; 75stk. Til sammen ca 500 publikummere.
Støttet av: Norsk Kulturråd, Fond for Lyd og Bilde (prosjekt og gjenopptagelse), Nordnorsk Kulturråd, Tromsø Kommune, Fond for Utøvende Kunstnere, Utenriks Departementet.
Risiko er å jenteleke i det offentlige rom.
En danseanmeldelse av Sidsel Pape (utdrag)
(ikke publisert…)
På Verkstedet på Kulturhuset så jeg Liv Hanne Haugens siste forestilling ”Lag”. Jeg var ikke alene. Stedet var fullt av folk. På scenen var Haugen og hennes to medspillere Anniken Romuld og Anja Kowalski, alle tre hele tiden. Det vil si; det var ikke bare disse jentene som opptredde: Hele Haugens personalgalleri fikk spillerom. En nyfiken frøken, en rødgul Michelengmann, en pædda pornostjerne og en tretusen år gammel papirdokke for å nevne noen. Alle ble avslørt og avkledd, både bokstavelig og i overført betydning.
For alt foregikk på scenen. Anniken hjalp Haugen med de stadige klesskiftene. Hun kostet og klippet og klistret, ryddet og la til rette. Hun skisset opp rammene rundt forestillingen med digitale tegneverktøy projisert på lange remser med papir hengende fra taket: Et levende bakteppe. Anniken tegna på livets lerret, eller kanskje på Livs lerret? Med leken hånd risset hun hus og hage, som ble jente, som ble landskap med fjell og blomster. Lag på lag med strek ble avleiret og så zoomet inn og ut igjen. Kledd på og avkledd. Alt dette skjedde til Anjas råe sang og spill på gitar, glass og slurve bak mixebord og mikrofoner.
Midt i dette danset Haugens personligheter seg svette, en etter en. Hun beveget seg gjennom lag på lag med slitne klær og karakterer. Hun viste fram bilde etter bilde av levd liv og satte disse bildene foran, bak, over, under og ved siden av hverandre i et tredimansjonal lappeteppe, snudde så perspektivet og lot oss se det hele fra baksiden. Vrengbildet. Negativet. Etter en tøff kamp med den påtrengende pornostjernen, sto Haugen stødig tilbake mens Anja sang fritt uten snev av forbehold: I´m still standing, yeah, yeah, yeah!
Den sterkeste scenen var for meg mot slutten. Da klippet Anniken et vindu i kulissepapiret, i huset, i landskapet, i livet. Gjennom denne åpningen sang Anja at hun ønsket å komme som en blomst, i sitt neste liv? Liv Hanne, alias frøken nyfiken, kom da opp bak sangeren og kikket nysgjerrig og underfundig tilbake gjennom brillene, gjennom vinduet, gjennom livet. Haugens humoristiske talent viste seg nok en gang og ga mersmak.
Jeg så ”Lag” og tenkte at Haugen med denne forestillingen ser bakover og framover livet og i kunstnerkarrieren sin. Med seg på laget har hun to støttespillere. De leker ved siden av og med hverandre. De klumper seg sammen i en krøllete knutemor og kniser rundt på scenen. Men alt i alt er det Haugen som står støtt ”withoout my sister”, som Anja treffende proklamerer. Midt i livet kan hun være alle årene, 40, 72 og 3. Hun er eldgammel og ung, mann og kvinne, uskyldig og avskyelig for hun leker.
Etter nesten halvannen time fikk forestillingen moderat applaus. ”Kødder dem med meg?”, sa han som satt på benken bak. ”Jeg forsto ikke en dritt!” I foajeen fortalte en bekjent: ”Det ga meg absolutt ingenting.” Jeg forstår dessverre så altfor godt hvor disse tilskuerne snakker fra. Haugens lek er vanskelig tilgjengelig. Vi er ikke vant til å se voksne kvinner knise, klippe, klistre og klumpe seg sammen i et offentlig rom. Det får oss til å føle at vi ikke forstår, at vi står utenfor. Når det skjulte får stå i sentrum, så må det kjente vike plassen. Bakgrunn blir forgrunn og vi kjenner oss ikke igjen. Dette er kanskje et tegn på suksess, men det tolkes sjelden slik.
Risiko er ikke bare å bli gravid, som Anniken skrev på kulissepapiret. Risiko er ikke egentlig å kle seg naken framfor sitt publikum. Risiko er heller ikke å strekke en scenisk framstilling i tid og utfordre tilskuerens tålmodighet. Å risikere er å gjøre noe så sjelden som å jenteleke så alle ser det! Det er et risikabelt prosjekt som står i stor fare for å bli sett som ingenting eller kødding. Å kødde er en god beskrivelse av jentelek. Å jenteleke i full offentlighet er å sette folk ut, i forstålsen av å utsette dem for noe de ikke har sett før.
De fleste av oss holder den kraftfulle kvinnelige leken skjult, ikke bare for andre, men særlig for oss selv. Nettopp derfor er det så uendelig viktig at Liv Hanne Haugen avslører sitt indre lekende liv sammen med sine sjelesøstre. Nettopp derfor er det på tide at hun lar den tre tusen år gamle papirdokka si kalle fortvilet på alle dem som ikke har lekt på en stund: I’ve been waiting and waiting and waiting and waiting! Don’t be afraid!